Graviditet er ikke en sykdom

"𝐆𝐫𝐚𝐯𝐢𝐝𝐢𝐭𝐞𝐭 𝐞𝐫 𝐢𝐤𝐤𝐞 𝐞𝐧 𝐬𝐲𝐤𝐝𝐨𝐦" ble jeg fortalt på overbærende vis av en kollega en gang. 

Min kollega hadde selvsagt helt rett og jeg tror ikke det tjener samfunnet eller kvinnekampen å sykeliggjøre graviditet unødvendig. 

𝐊𝐚𝐧𝐬𝐤𝐣𝐞 𝐡𝐚𝐫 𝐯𝐢 𝐞𝐭 𝐮𝐟𝐨𝐫𝐥ø𝐬𝐭 𝐩𝐨𝐭𝐞𝐧𝐬𝐢𝐚𝐥𝐞 𝐡𝐞𝐫?

Allikevel er det god grunn til å trå varsomt.

7 måneder inn i mitt tredje svangerskap kan jeg av egen erfaring fortelle at listen over det mange vil kalle sykdomssymptomer er lang: Kvalme, bekkenleddsmerter og økt behov for hvile er dagligdags, og andre har både langt flere og langt mer alvorlige plager.

At dette fører til økt sykefravær er ikke til å stikke under en stol og er fullt forståelig.

𝐉𝐞𝐠 𝐮𝐧𝐝𝐫𝐞𝐬 𝐫𝐢𝐤𝐭𝐢𝐠𝐧𝐨𝐤: 𝐇𝐯𝐨𝐫 𝐠𝐨𝐝𝐞 𝐞𝐫 𝐯𝐢 𝐩å 𝐭𝐢𝐥𝐫𝐞𝐭𝐭𝐞𝐥𝐞𝐠𝐠𝐢𝐧𝐠? 

Økt tilrettelegging i form av mer hjemmekontor og større anledning til å hvile og tøye mellom «slagene» har vært avgjørende for meg (med kontorjobb) for å jobbe i mine svangerskap. Selv med dette vet vi at det for enkelte ikke ville vært nok fordi at belastningen et svangerskap gir er for stor eller fordi at arbeidet som skal utføres ikke like enkelt tilrettelegges.

Jeg opplever allikevel at jeg dessverre har få likekvinner som forteller hvordan arbeidsplassen har tatt aktivt initiativ og aktive grep for å sikre god tilrettelegging under svangerskap.

Spørsmålet er da: 𝐄𝐫 𝐝𝐞𝐭 𝐥𝐞𝐭𝐭𝐞𝐫𝐞 å 𝐛𝐥𝐢𝐫 𝐬𝐲𝐤𝐞𝐦𝐞𝐥𝐝𝐭 𝐚𝐯 𝐥𝐞𝐠𝐞𝐧 𝐞𝐧𝐧 å 𝐟å 𝐭𝐢𝐥𝐫𝐞𝐭𝐭𝐞𝐥𝐞𝐠𝐠𝐢𝐧𝐠 𝐩å 𝐚𝐫𝐛𝐞𝐢𝐝𝐬𝐩𝐥𝐚𝐬𝐬𝐞𝐧?

Ser vi på fraværsstatistikk gjennomført av Bufdir ser vi at kvinner har nesten dobbelt så høyt sykefravær som menn. Grunnene til dette er komplekse, men en studie fra 2016 fant at 38 prosent av kjønnsforskjellen i aldersgruppen 20-39 år kan forklares med graviditet. 

𝐉𝐞𝐠 𝐮𝐧𝐝𝐫𝐞𝐬 𝐝𝐞𝐫𝐟𝐨𝐫: 𝐇𝐚𝐫 𝐯𝐢 𝐞𝐭 𝐮𝐮𝐭𝐧𝐲𝐭𝐭𝐞𝐭 𝐩𝐨𝐭𝐞𝐧𝐬𝐢𝐚𝐥𝐞 𝐨𝐠 𝐞𝐧 𝐬𝐚𝐦𝐟𝐮𝐧𝐧𝐬𝐦𝐞𝐬𝐬𝐢𝐠 𝐠𝐞𝐯𝐢𝐧𝐬𝐭 å 𝐡𝐞𝐧𝐭𝐞 𝐡𝐞𝐫? 𝐇𝐚𝐫 𝐯𝐢 𝐧𝐨𝐞 å 𝐡𝐞𝐧𝐭𝐞 𝐩å 𝐛𝐞𝐝𝐫𝐞 𝐭𝐢𝐥𝐫𝐞𝐭𝐭𝐞𝐥𝐞𝐠𝐠𝐢𝐧𝐠?